Vinter på Engen

Det er lite nyheter fra Engen Kloster som kommer ut på nettet, men selv om man kunne fristes til å gå i hi, midt i all snøen og kulden, er det mye som foregår her - så mye at vi ikke får tid til å holde bloggen àjour. Men vi forsikrer om at vi bl.a. driver et større arbeid for å aktualisere våre hjemmesider.

Det er så mye som krever oppmerksomhet for tiden, at mennesket glemmer det vesentligste. Det er å få kontakt med seg selv. All elektronikk drar oss uopphørlig ut og alle nyhetsmedia drar oss enda lenger. Det er ikke det at vi ikke skal vite om andre menneskers nød og ulykker, at vi ikke skal hjelpe der vi kan, men det er noe med at man aldri kan få nok informasjon, nok bilder av nøden, nok... og hjelpeorganisasjonene vet at det må brukes mest mulig av den slags for å få kassen så full som mulig (hvor mye penger, som ellers kunne vært brukt på å lindre nøden, må f.eks. brukes på informasjon? Hvor mye informasjon må vi ha for å forstå, for å gi? Hvor mye blir vi absorbert all den informasjon vi får, så vi glemmer å bry oss om dem vi bor sammen med, naboene, andre i vår nærhet som kaller på vår medlidenhet, kanskje noen minutter av vår tid, kanskje en hjelpende hånd et lite øyeblikk??

I Engen Kloster har vi ikke TV (vi har aviser, blader og radio). Det er en måte å skjerme seg på, på samme måte som ørkenens avstand eller klostermurene var det før. Hvis vi uopphørlig lar oss bombardere av inntrykk, vil vår indre følsomhet måtte skjerme seg med en "indre mur", en beskyttelse, for at vi ikke skal bli helt gale. Samtidig blir vi mindre følsomme for oss selv, for andre og for Gud. Dager i rolig ensomhet i naturen, på retreat eller i kloster, kan være en hjelp også for moderne, travle mennesker, til å gjenfinne roen og følsomheten, og kunstnere er ofte mennesker som omformer en stor følsomhet i en kreativ prosess som kan tale til andre.

Balansen mellom avstand og nærvær er alltid en kunst